Press
Collected CD review outtakes
Joanne Talbot, The Strad, February 2005:
When this CD arrived I sighed: 'Why don't young artists look for something more original to record?' That proved to be a completely unfair reaction. By judiciously selecting two historically contemporary keyboards the Glasers (brother and half-sister) have created a beautifully balanced and thoughtful recording. In the Schubert, for example, Liv Glaser has chosen an Alois Gratt of 1825. It makes a crystal-clear, almost chiming sound which obviously alters the way the cello must respond; a cleaner sound is required with less recourse to continuous vibrato, while the strings are tuned slightly lower which alters the tensions. Although Simon Glaser is playing on a modern cello, he nevertheless has adopted a tastefully Classical delivery of the well-known melodies in an altogether stylish approach. Impeccable intonation and an instinctive sense of phrasing plays no small part in making this a testament to the pedagogy of his teacher Ralph Kirshbaum. Equally, in the Schumann, the fuller sound of the Erard fortepiano of 1853 is entirely in keeping with the more Romantic tenor of the language. Yet both artists studiously avoid sentimentality; it is a carefully balanced ebb and flow, which works particularly well in the Fantasiestücke where Schumann's Florestan and Eusebius characters seem to be in full sway. The characterisation of the Fünf Stücke is a delight and again both artists have prepared the contrasts and etched the phrasing to maximise this effect. Dedicated to the memory of their father, Ernst Glaser (former concertmaster of the Oslo Philharmonic Orehestra), this release demonstrates that the Glaser family continues to be a driving musical force in Norway.
Ståle Wikshåland Dagbladet, 26/09/04:
Gledelig er også møtet med Ernst Simon Glasers cello på Simax . Han spiller Schubert og Schumann med storesøster og halvsøster Liv . Og det er et godt valg. Den lite sprøde hammerklaverklangen formelig kroer seg under Liv Glasers hender, og Ernst Simons cellotone manner seg riktig opp til formatet som verdig makker. Da hører vi hvor flott tone Glaser har opparbeidet på celloen sin, og også hvor samarbeidet de to er i forståelsen av musikken, som i særlig grad byr på Schubert-spill som lodder de store dypene.
Jon Øystein Flink, Dagsavisen 10/01/05:
Jeg erklærer denne spalten for åpnet ved å henlede oppmerksomheten mot det svunne tidlige attenhundretall Ð tiden da den aldrende Ludwig van Beethoven takket for seg, men likevel skulle bli liggende og ruge som en fugl over de generasjoner komponistegg som skulle klekkes ut. Forskjellen på Franz Schubert og Robert Schumann kan kanskje begripes nettopp ved deres forhold til Beethoven. Begge var vel beundrere av mesteren fra Bonn, men Schubert var den som komponerte 'mesterlig', altså i Beethovens stil, og som derfor også én gang for alle kunne viderekomponere Beethovens overgangsmusikk inn i romantikken. For Schumann, som følte seg bundet av all strenghet, lå veien friere til å boltre seg i det nye språket.
Schubert ble ikke mer enn enogtrevde år, mens Schumann kreperte i galskap, akkompagnert av sin hustru Claras gråt, som seksogførtiåring. 'Det er med Schumann som det er med jomfruer,' sa en ikke navngitt musikkhøgskoleprofessor i sin tid: 'De er vanskelige å komme inn i, men når du har trengt gjennom, ønsker du at du aldri kunne komme ut.'
Det kan se ut til at søsknene Ernst Simon og Liv Glaser konkluderer på samme vis når de etter å ha forlatt Schubert i spor én, to og tre Ð med den aldeles nydelige' Sonate for arpeggione og klaver' - følger opp med tre høyst forskjellige schumannduoer, hvor særlig 'Fem stykker i folkelig stil, op. 102', det eneste verket på cd-en som originalt er komponert for cello og klaver, vitner om komponistens evner til å skrive popmusikk. Den første satsen er nærmest vulgær med sine fengende og rytmisk finurlige riff, som får gjennomgå den Schumannske transformasjonen fra moll til fryktinngytende dur etter midtpartiet. De fabelaktige glissandiene med dobbeltgrep i tredje sats framføres av Ernst Simon Glaser med et øre for renhet som imponerer. Likevel er det Liv Glasers traktering av originale attenhundretallsklaver som imponerer mest. Hun er... ja, det er vanskelig å si det helt nøyaktig, men hun har denne oppriktigheten, og formidler en glede i sitt spill, og dette har ført til at jeg personlig, i en årrekke, har holdt henne som min favorittpianist her til lands.
Det råder en aldersforskjell mellom søsknene Ernst Simon og Liv Glaser som er større enn den mellom Franz Schubert og Robert Schumann. Glasersøsknenes samspill er imidlertid mer konsistent enn likheten mellom de to sch'ene. Denne CD-en gir deg en nesten realistisk gjengivelse av hvordan det kunne lyde dersom to hyperentusiastiske kammermusikere holdt konsert i stuen hjemme hos deg, i salongen da, helst Ð og jeg anbefaler en drambuie for smakens skyld. Schubert-sonaten, med sitt nesten tragiske hovedtema, krydres med ornamenter og forsiringer som blir til siklende tårer og blunkende øyne. Det malende temaet i andresatsen blir til en stum lied, og allegretto-konklusjonen tilendebringer et verk og legger forholdene til rette for en CD-innspilling som for en gangs skyld lykkes totalt.
Anmeldt av Glenn Erik Haugland 13/10/04:
Liv Glaser har ikke bare perfeksjonert hammerklaver-spillet, hun har gjennom mange års nitidig arbeid rendyrket en musikalsk retorikk som kaster nytt lys på 17- og 18-hundretallet. Den gang Hegel og dialektikken rådde grunnen. Sammen med den klartenkte cellisten Ernst Simon Glaser leverer hun en solid avhandling av en cd. Fortidens begrensningene i instrumentarium og spilleteknikker er intet hinder som de store følelsene må overskride. De representerer snarere nye muligheter. Som i den komplekse satsen til Robert Shumann der trangen til å komme videre stadig skyver det melodiske ut i nye landskap. I hans legendariske Fantasiestücke blir mystikken ivaretatt innenfor et stilisert dukketeaterspill.Glaser & Glasers ytringer i den store diskusjonen om hvordan det klassiske repertoaret skal fortolkes, er mer enn velkomne.
Av Trond Erikson i Smaalenenes avis 24/11/04:
Det er god kjemi i den musikalske utførelsen som halvsøsknene Ernst Simon og Liv Glaser viser på denne innspillingen med musikk av Franz Schubert og Robert Schumann. Den utsøkte kammermusiseringen vitner om gjensidig forståelse av musikken selv om aldersforskjellen er 40 år mellom de to.
Schuberts "Sonate for arpeggione og klaver i a-moll", samt Schumanns "Fantasistykker" op.73 blir i denne tapningen uimotståelig framført. Med levende spill og intense foredrag, klarer de to å gjøre denne klanglig enkle musikken til en særdeles fin opplevelse. Også Schumanns "Adagio og allegro" op.70 blir ypperlig framført og det er fasinerende å legge merke til musikernes lekende spill i andre-satsen. Her er det overskudd i rikt monn.
Schuberts Sonate var opprinnelig ikke tiltenkt celloen. Den er skrevet for et gitarlignende instrument som ble konstruert i 1823 av Johann Georg Staufer. Denne typen instrument var en krysning av gitar og cello og spilt med bue, men det gjorden ingen stor suksess - med sin forholdsvis lille klang. Men sonaten er forholdsvis kompleks - og det er en fryd å høre Glaser & Glaser dykke ned i denne musikken.
Ernst Simon Glaser er født i 1975 og er sønn av fiolinisten Ernst Glaser - som ville fylt 100 år i år. Han har studert i England og er i dag knyttet til Den Norske Opera.
Liv Glaser er Ernst Glasers datter og hun har en rekke nasjonale og internasjonale turnéer bak seg. Hun har også spilt med samtlige norske symfoniorkestere. Siden 1994 har hun vært tilknyttet Norges Musikkhøgskole.
Foruten de tre nevnte verk er også en flott tolkning av Schumanns " Fünf stücke im Volkston" op.102 med.
07/03/06
Grimstad Rådhus
Review of concert at Grimstad Rådhus / Andmeldelse fra Grimstad Rådhus konsert
07/03/06
previous, next